Til Mexico

Vi var hjemme rundt juletider. Det var min santen en kald desember uten at det gjør så mye. Bedre med kulde enn nullføre. Noen skiturer ble det også sammen med setteren Luna, selv om det var knapt med snø. Først og fremst var det hyggelig å møte familie og kjente. I sentrum står Theodor (snart 9 måneder) som vokser og forandrer seg dag for dag. Det største savnet ved ikke å være i gamlelandet ligger utvilsomt hos Theodor og familien på Nesøya. Skal vi være helt ærlig blir det stadig litt vanskeligere å reise ut til seilerlivet når vi har vært hjemme på besøk.

Allikevel var det hyggelig å være tilbake i Necessity. Her møtte vi igjen flere kjente, blant annet Rigmor og David. Vi leide oss en bil og fikk sett oss om i San Diego med Rigmor som guide. San Diego er en storby med ca. 1,5 mill innbyggere, mer om man tar med forstedene. Basen for den amerikanske stillehavsflåten setter kraftig preg på byen. Da vi var der lå tre av de største hangarskipene inne, hver med langt flere jagerfly enn Norge kan mønstre. Det var flere fregatter og spesialskip enn jeg gadd å telle. Et av de eldre hangarskipene, Midway, er omgjort til museum med et stort antall av den kalde krigens kampfly ombord. Fly og helikoptre setter sitt preg på himmelen over byen hver eneste dag.

Også Hotel del Coronado over broen i bydelen Coronado er en severdighet. Det ble bygget på 1880 tallet og var det første hotellet i verden som fikk elektrisk lys. Installasjonen ble inspisert av Thomas Edison selv. Senere ble det kjent som stedet der Prince Edward (den gang Prince of Wales) først møtte Wallis Simpson. Dessuten er hotellet stadig blitt brukt for innspilling av filmer. For tilfeldig besøkende er hotellet først og fremst en imponerende trebygning med flott innredning.

Etter noen dager kom Bronwyn fra Sydney. Henne hadde vi ikke sett siden felles seileropplevelser i Indonesia for et par år siden. Hun skulle være med oss nedover Baja California. Med på det første stykket ble også Ken som har sin egen båt i Chula Vista marina.

Første legget var ut til "the Police Dock", innsjekkingsstedet i San Diego. Det er flere timer fra Chula Vista og ut til havet, og Police Dock er et mye bedre startpunkt. Vi oppdaget fort at utlendinger kan ligge en stund i deres lille marina for $10 pr. døgn, mye billigere enn de 40 vi betalte i Chula Vista. Nå ble det med den ene natten.

Det er en dagstur ned til Ensenada, og det ble fin seilas. Sjokket kom da vi skulle sjekke marinapriser i Ensenada. Vi endte opp med å betale $180 for tre dager. Marinaen var grei den, men ikke verd slike priser. Byen var vel heller ikke verd et langt opphold, men det er at meget praktisk sted å sjekke inn. Der gjorde marinaen en fin jobb for oss. Vi var i Mexico uansett om stedet var sjarmerende eller ikke.

”Hval!”
Jeg leer litt på et øyenbryn der jeg tar igjen litt søvn etter nattevaktene. Det er så mange hval her, så hva så?
”Stooor hval!” Eva er klar, dette er ikke ”vanlig” hval som knølhval eller gråhval. Jeg hører plutselig en pustelyd som fra et tordenvær. Dette må virkelig være stoor hval, og her betyr det blåhval. Jeg bykser opp med kamera, og ganske riktig. Litt ut på styrbord kommer en kjempe opp. Først litt hode, så et enormt pustehull, så meter etter meter med rygg før det kommer en liten ryggfinne. Halen kommer ikke opp når monsteret dykker tilbake i dypet. Dyret har en dyp blå farge, og vi skimter en lysere blåfarge langs undersiden. Vår første blåhval, men ikke den siste. Dette er en flokk. De dukker opp den ene etter den andre. På det meste er det tre på overflaten samtidig. Spruten står høyt til værs. Vesentlig høyere enn fra de mindre artsfellene. Vi får våre bilder, selv om lyset ikke er det beste.

På denne kysten fra California i nord nedover Baja California i Mexico har blåhvalen kommet tilbake i et betydelig antall. Vi ser dem flere ganger ned mot Isla Cedros og videre. Men her er ikke bare blåhval. Det er et enormt dyreliv i havet. Med jevne mellomrom kommer delfinene. De ”flyr” der de hopper i flokk metervis av gangen. Eller de jakter sammen med sjøløver. Det er helt utrolig. Her er sjøløver og delfiner rett og slett del av samme flokk. Vi ser det gang på gang (NB! Necessity er tørrlagt når vi er underveis). Vi ser også flokker med niser og sel, og selvfølgelig gråhval. Delfinflokkene kan være på flere hundre dyr. Det må være store fiskeressurser her. Det bekreftes delvis av en liten fiskebåt som kommer lastet til ripa med småhai (neppe en av de truede artene). Ellers ser vi sjelden en båt, verken fiskebåter eller andre seilbåter. De fleste amerikanerne dro nedover i november eller desember.

På land er det mindre å skrive hjem om. Overgangen fra USA til Baja California i Mexico er brutal. Fra overflod i San Diego til den 3. verden noen få hundre km lengre mot syd. Ensenada, hvor vi sjekker inn i Mexico, er en slags mellomting. Vi opplever også en annen ”raritet”. I den store marinaen spør de oss hvor vi kommer fra. Mannen sitter med sine to fingre på datamaskinen og ser litt forvirret ut. Han leter i listen over land, men ”Noruega” er ikke der. De har hatt systemet i to år, men ingen norsk båt har vært der, og ingen hadde regnet med å se en. En stor endring fra kysten av USA hvor flagget og landet har vært overraskende godt kjent. For øvrig blir vi godt mottatt. Mexicanerne smiler tross mangel på materielle goder. Eller kanskje på grunn av? Her møter vi igjen de smilende og leende (men høflige) barneflokkene vi ble vant med i det vestlige Stillehavet og Indonesia.

Kysten av Baja California er ganske avsvidd og på grensen av ørken, men landskapet kommer i vakre sjatteringer av rødt. Innimellom finnes noen palmer. Det er stor kontrast mellom det meget fruktbare havet og det tørre landskapet. Seilingen har vært bedre her enn på kysten av California hvor vinden ofte uteble. Her er det litt mer vind, men så langt ikke mye. Gennakeren blir flittig brukt. Og temperaturen stiger litt dag for dag. Det behøves, for det er ikke mange dagene siden vi slo på varmen på morgenkvisten. Litt oppsiktsvekkende siden vi befinner oss godt syd for Kanariøyene, nå på 24grader nord.

Bahia Tortugas:
En fin bukt med en liten landsby. Det er en av de styggeste landsbyene vi har besøkt. Den 3. verden har et eget preg som vi er godt vant med. Det kan være rusket og rotet, men det er mer en mangel på pent en aktivt stygt. Det gjelder ikke for Bahia Tortugas hvor en nedlagt og nedrustet fiskefabrikk bidrar til inntrykket av totalt forfall. Den lokal "cantina" har wifi, men det er det eneste som trekker. Innehaversken er totalt uinteressert. Synd vi ikke heller stoppet på Islas Cedras litt lengre nord.

Bahia Magdalene, Puerto Magdalena
...ligger et par dager lengre syd. Det er ikke mye i den lille landsbyen, men det betyr ingen ting når folk smiler bredt. Innehaveren i den lokale cantinaen smiler fra øre til øre når vi tester noen spanske gloser. Tortillas og Corona kommer raskt på bordet. Ungene smiler enda bredere. Den lille forretningen har et ubetydelig utvalg, men vi bidrar ørlite grann til den lokal økonomien. Kirken er litt større, men er meget enkelt innredet. Kristus er avspist med en trådmodell som ser ut som den er laget av ledning, en ledning - og det i en katolsk kirke. Landsbyen har dessuten en betydelig haug med hvalbein stablet opp utenfor cantinaen. Det er det nærmeste vi kommer en turistattraksjon. Det kommer nok allikevel en og annen turist. Bukta utenfor er viden om berømt for gråhval som parer seg det ene året og føder sine unger det neste (i mellomtiden har de vært en tur i Alaska). Vi ser riktignok ingen inne i bukta, men desto flere utenfor i havet.

Cabo san Lucas
Stort sett har det vært ankring nedover kysten, men etter Bahia Magdalena er det ingen mulighet før Cabo san Lucas. Cabo ligger 180 nautiske lengre mot syd. Her, på sydspissen av Baja Californina, møter vi noen imponerende klippeformasjoner med strender imellom. Det er vakkert. Det samme kan dessverre ikke sies om bebyggelsen som er spredd temmelig uhemmet ut over klippene. Ankringsstedet er dårlig, og i marinaen koster det US$ 152 pr. natt. Ny rekord (det blir dessverre litt om priser i denne artikkelen). Vi stakk nesen inn og fant en blanding av portugisiske Lagos og franske Nice. Prisene tilhører siste kategori. Ett, senere to cruiseskip ligger på reden.

Vi snudde i havna og dro direkte opp til San Jose de Cabo hvor prisene var "lave", bare $90 pr. natt om man ville har elektrisitet og internett. For 45 fikk vi en brygge. Der har vi ligget de siste dagene mens vi venter på været.

Prisen er en ting, men dette er i alle fall et hyggelig sted i en hyggelig by. Det er også ganske underlig. Utbyggerne har gravd seg direkte inn i et elvedelta og flyttet uanede mengder med masse. Det har blitt til et lite fjell ved siden av. Lagunene er raskt fylt opp med pontonger av meget høy kvalitet. Dette stedet er ikke beregnet på langturseilere, noe som reflekteres i klientellet. Ikke langt bortenfor oss ligger en yacht på innpå 200 fot. På det øverste dekket står det et 6 seters helikopter. Eieren sees sjelden, men skuta vaskes og poleres daglig. Dette er største båt i marinaen, men ikke eneste i samme kategori. Det underlige er prioriteringen etter at bryggene var kommet på plass. Her er tre toaletter per kjønn i brakke for hele marinaen som har noen hundre plasser. Det er en bitte liten cantina i en container. Ingen ting er ferdig bortsett fra

1. Et svært og ganske stygt kors på toppn av "fjellet"
2. En permanent kunstutstilling med Leonara Carringtons kunst

Hun var en betydelig meksikansk/britisk surrealistisk maler og skulptør. Her er samlet flere dusin av verkene hennes langs en vakker strandpromenade, så mens man venter på plass på toalettet i den tilstøtende brakka i sandtaket, kan man glede seg over flotte kunstverk og vakker beplantning. Det er i sannhet surrealistisk.

Det lokale båtverftet løfter båter på opp til 150 tonn ut av vannet og inn til et verft som er like striglet som strandpromenaden. Det er mulig at det er mer stil en substans, for den siste båten som besøkte dette sikkert rådyre verftet gikk rett til bunns. Det var ganske trist å se en 70 fots nesten ny Nordhavn yacht med kun de to øverste etasjene over havflaten. På verftet finnes også en båtbutikk. Den har et svært utvalg båtpleieprodukter - sjampo og poleringsmidler, men svært lite annet. "Vi skulle gjerne ha et filter til vår dieselmotor". Det var åpenbart at de ikke drev med slikt.

Vi har nå vært her en stund, og da får vi tid til å lese. En kilde til kunnskap er boken om Nor Siglar som var her i 1991. Mye er forandret siden da, men ikke været. De beskriver hvordan de forsøkte tre ganger på å runde Los Freilos nord for San Jose de Cabos før de lykkes på fjerde forsøk. Ha, på det tidspunkt var Nor Siglar ganske nybegynnere tenker vi (de startet i Vancouver). Hovmod står for fall. Vi har nå prøvd to ganger og vi er fortsatt i San Jose. Fortsetter dette kan vi skrive avhandling om Leanora Carrington.

I morgen prøver vi igjen........

jfm 08.02.11

til toppen

Denne gangen gikk det greit. De stående sjøene som møtte oss tidligere var borte. Det var tvert imot lett seiling, av og til med litt motorbruk.

Vi har nå seilt omkring i La Paz området i 10 dager. Her er det mange fine bukter hvor man kan gå turer, sitte å stirre filosofisk utover et brunsvidd og rødt landskap - eller man kan ta en svømmetur. Tro bare ikke at det er varmt i vannet. 19 grader synes å være standaren på denne tiden av året. Ganske uhørt på 22 grader nord. Når jeg skal skrape litt under Necessity tar jeg på våtdrakt, riktignok med korte ben og ermer. Å skrape litt behøves. Necessity har ikke vært på land siden 60 grader nord i Alaska, så det gror litt på undersiden. Jeg skraper kun med snorkel, så det er litt mosjon. Det trenger jeg. Dykkerutstyret får stå.

23.02.11

Dramatiske nyheter de siste dagene. De amerikanske gislene i seilbåten Quest er døde, Berserk er savnet og en norsk båt synes totalvraket på Tobago. Den siste uten personskader. Jo da, vi følger med selv i uthavn utenfor La Paz.

Det er rart med Berserk. Vi så dem sist i Kodiak oppe i Alaska. Det er en meget solid båt, så vi får bare håpe det kun er en nødpeilesender som er slått løs. Vi har tidligere hatt en guffen erfaring da det samme skjedde med seilvenner. I et par døgn ante vi ikke hva som var skjedd. Vi vet av egen erfaring at det ikke alltid er så lett å få kontakt med en båt, så vi krysser fingrene. Jarle er tydeligvis på isen og ikke ombord i Berserk.

Det var en stygg historie med Quest. Vi kjente dem ikke, men har sett båten tidligere i Stilehavet. De eneste vi kjenner som skulle samme vei er fortsatt i Thailand/Malaysia og har bestemt seg for å gå rundt Afrika. Jeg vet ikke hvor mange som går opp rødehavet i år. Selv hadde vi nok syntes det valget var enkelt om vi hadde hatt kurs den veien. Det hadde blitt SA og Krugerparken.

Fullt reisebrev følger om noen dager. Blant annet har vi møtt en veldig hyggelig familie: Carol, Richard og Murphy.

jfm 22.02.11

til toppen

Har du prøvd den nye reisebrevsnavigatoren? Se forsiden.

Det er mange fordeler ved å være i Mexico. Vi er blant annet spart for ca. en million ord i døgnet om Peter Northug, og vi er spart for å sitte på Holmenkollbanen med dyre billetter til en forestilling som allerede pågår.

Dessverre er vi ikke spart for å høre om Berserk. Det er tydelig at været har vært ekstremt, og jeg er gammel nok til å ha hørt historier om ising på skuter, et fenomen som har kostet mange liv. Dette er ikke tiden for en annen seiler til å komme med spissede kommentarer, men Rosshavet i februar er ikke stedet (kanskje aldri). Ikke skjønner jeg hvorfor det hastet sånn heller. Amundsen kom jo til sydpolen i desember 1911.

Vi er heller ikke spart for å høre om kapringer i det indiske hav. De siste ukene har det vært diskutert mye i miljøet, og det har vært en alminnelig oppfatning at oddsene nå er alt for dårlige. Mange båter har snudd på Maldivene og noen båter har blitt sendt med skip (dyrt). Mange venter for å gå rundt Sydafrika. Den danske båten kom derfor som en overraskelse. Vi får håpe det går bra med danskene, men noen hyggelig opplevelse blir det uansett ikke.

Jeg er alt i alt redd for at det har vært en dårlig måned for langturseileres omdømme. Ulykker kan skje over alt, men det er ekstra trist når liv settes i fare på grunn av manglende dømmekraft og/eller planlegging.

Selv er vi utsatt for lite dramatikk. Turen over the Sea of Cortez gikk fullstendig udramatisk. Ikke rart tenker du, det er jo bare en bukt. Så sant, så sant. Men det er en stor bukt, og turen over er faktisk nøyaktig like lang som fra Bergen til Lerwick på Shetland.

Likheten stopper der, selv om Sea of Cortez også kan ha et ganske guffent vær. Dette er orkanområde, men selv utenom sesongen kan det blåse en storm nå og da. Det er også et havområde med litt vanskelige sjøforhold. Bølgene har meget høy freksvens, les staupete og rotete, og de kommer ofte fra to retninger: Nordfra i Sea of Cortez og sørfra Stillehavet. Derved er jeg ferdig med mitt forsøk på å dramatisere en overfart som, som sagt, var fin.

Derved er vi i Mazatlan som ligger på "fastlandskysten" av Mexico. Det er en gammel koloniby, og sentrum er meget sjarmerende. Innvendig gir den lokale katedralen assosiasjoner til Santiago do Compostella. Det er også flotte strender med en hotellstripe som kan konkurrere med Kanariøyene. Det tiltrekker mange turister både i form av hotellgjester og fra cruiseskip.

Dessverre har de også et fenomen som Kanariøyene er spart for: Narkokrig. Det har vært noen blodige episoder her som heldigvis nesten utelukkende angår gjengene selv. Det har vært mange døde, men direkte skader på turister begrenser seg til en kanadier som ble skutt i foten fordi han var i nærheten av et oppgjør. Vi føler derfor at våre odds er gode.

Bortsett fra narkotikakartellene er meksikanerne meget vennlige, og småforbrytelser er antagelig sjeldne. Buss-sjåførene synes i alle fall ustressede til tross for at alle vekslepenger ligger i et åpent brett. Fra første benk kan man telle nøyaktig hva den spesielle bussen er verdt i kontanter. I marinaen låser folk sjelden båtene sine. Den mest paranoide personen på stedet er antagelig Eva.

Her er også karneval. Formelt startet det i går, men virkelig fart blir det i helgen. Karnevalet i Mazatlan sies å være det tredje største i verden, så det er noe å se frem til. Det mest synlige tegnet på feiringen så langt er "grønne" flåter med grønnkledde mennesker og påmonterte maskingevær. De skal beskytte oss. Vi satser på at det virker.

Når sant skal sies er stemningen i byen god både blandt innfødte og turister. Markedet her er en opplevelse, og pruting er en afære full av humor. Rundt hjørnet fra markedet finner vi den gamle katedralen med en stemning og utsmykning som bare katolikker får frem.

Mens vi venter på karnevalet tilbringer vi tiden sammen med venner som vi møter underveis. Dansk-kanadiske Erik som vi møtte i Panama for fem år siden ble nærmeste nabo her i marinaen. David og Susan som vi har møtt et par steder før er også her. Du skal være noe sær for å være ensom i dette miljøet. Av nordmenn treffer vi få, selv om vi tror den lille seilbåten Bika var i La Paz. Det er et norsk par i en 26 foter uten innenbordsmotor som seiler omkring i samme område. Det blir spennende å se om de dukker opp til karnevalet.

jfm 04.03.11

til toppen

Vi har aldri vært på et ordentlig, latinsk karneval. Ikke i Rio, ikke på Trinidad. I Mazatlan fikk vi sjansen. Det ble sagt å være verdens 3. største. Uansett så var det en folkefest. En godt beskyttet en. Befolkningen var i godt humør og politi og militære var tungt bevæpnet. Kanskje var de ekstra tungt bevæpent fordi vi satt like i nærheten av guvernøren. Dette er senter for krigen mellom Sinaloa og Yuarez narkotikakartellene, så Sinaloas (Mexicansk fylke) guvernør var muligens et godt mål.

Det la ikke egentlig noen demper på stemningen. Eva og jeg dro avgåre sammen med Susan og David. Folk hadde med mat og grillet og hygget seg i kveldingen. Her var alt fra voksne til småbarn via ungdom. Lite synlig fyll, men helt klart en del å drikke. Kort sagt, mer 17. mai enn rotbløyte. Selv satt vi kurs for et bedre hotell (kanskje litt feigt) hvor menyen var utsøkt og tribunene gav førsteklasses oversikt. Det var en ganske langdryg affære, men da mørket seg på ble det straks mer fart. Flåtene var flotte og store, noen vakre, noen bisarre. Det var et godt stykke mellom dans a la Rio, men noen grupper gjorde en fenomenal innsats. Ikke så mye samba, men mer som "Cheer Leading". Vi hadde det fint, men noen store deltagere i folkefesten var vi kanskje ikke.

I bakhodet hadde vi at Eva skulle hjem og at undertegnede skulle bli med så langt som til Houston. Å fly er ikke lenger blant favorittbeskjeftigelsene, men flyplassen i Mazatlan gav flashback til Fornebu. Hyggelige, litt søvnige sikkerhetsvakter gjorde det meste med smil og smidighet - og uten forsinkelser. Møtet med Houston var til gjengjeld amerikansk flyplass på noe av sitt verste. 1,5 timer i kø for passkontroll og immigrasjon. Texas skryter av å være effektivt, men her er de egentlig totalt hjelpeløse. Ikke at personalet er uhøflige. Problemet er mer at de er overveldet av et system med mer ambisjoner enn ressurser. Mange skulle videre med fly, men få rakk forbindelsen.

Det er alltid særdeles hyggelig i Houston når vi først har lagt flyplassen bak oss. Vår "grand dog" Gretel kjente oss igjen umiddelbart. Det ble lange turer i dette hyggelig boligstrøket. Det ble også mange gode måltider og hyggelige kvelder. Vi ser Fredrik og Amanda ganske ofte, men ikke ofte nok. Og besøket tok slutt alt for fort. Etter tre dager var Eva på vei til Oslo. Etter fire var undertegnede tilbake i Mazatlan. Nå med diverse deler for motorservice på Necessity - minus en del jeg gjerne skulle hatt. Det er utilgivelig av Volvo ikke å ha tannremmer tilgjengelig i USA til en av deres viktigste modeller. Mer enn en måneds leveringstid!!

Det ble service på motoren allikevel selv om tannremmen må leve noen måneder til. Det var også hyggelig å se igjen Ken som har sin båt i Chula Vista. Han seilte med oss fra San Diego til Ensenada, og var mer enn fornøyd med å ta en tur til med Necessity. Et meget behagelig bekjentskap. Han kan til og med lage mat.

Gottcha - rett ved båten ...

"Mexicos Galapagos"

Isla Isabel var en opplevelse. Det var et ganske overveldende fugleliv, og som på Galapagos var fuglene totalt uredde. Et par "Blue footed" som stod midt på stien nektet rett og slett å flytte seg. Reder, unger og egg var spredd utover hele landskapet. Her er ingen predatorer som truer fuglene. Boobisene hadde sin del av øya. På den andre siden regjerte fregattfuglene. Der brisket hannene seg med sine røde, oppblåsbare poser, men ingen brød seg om oss. På bakken var det flust med iguaner, men de spiser tydeligvis ikke egg. Ikke svømmer de heller så vidt vi kunne se, så helt likt Galapagos er det ikke. Under havflaten var vi tydelig tilbake i tropene. Her var revfisk over alt og i store stimer. Vannet var nå kommet opp i 22 grader, så det var levelig.

En raritet på Isabel er det har vært en norsk forskningsstasjon her inntil forholdsvis nylig. Jeg antok først at studiene dreide seg om marin biologi, men det ser ut til at det var ”blåføttene” som var gjenstand for forskning. Hele stasjonen er borte nå. Her har de tydeligvis ryddet grundig opp.

Ankringsstedet var litt for dårlig for fullstendig ro i sjelen. Etter et par dager satt vi kurs for San Blas. Dette er et lite sted inne på kysten.

San Blas er en liten Mexicansk by uten særlig mange turister. Noen få ”back-packere” tasler omkring, men ikke i nærheten av tilstrekkelig til å fylle de mange strandrestaurantene. Mangel på turister gjør San Blas bedre for oss som allikevel kommer. Dette er ekte Mexico. Før man kommer dit må man imidlertid forsere en innseiling som er vanskeligere enn de fleste. Det er stedvis grunt, men hvor er det grunt? Sandbankene beveger seg omkring med stor hastighet. Intet kart duger. De er faktisk så unøyaktige at vi på kartet uansett ender opp midt i landsbyen. Det finnes en kjentmann som kan kalles opp, men han svarte ikke på VHF da vi var på vei inn. Det så mest ut som om innseilingen var laget for surfere. Over 2/3 av leden brøt sjøene til tross for at værforholdene var meget rolige. Det var temmelig opplagt at vi måtte velge den siste tredjedelen. Fire meter - 3,5 meter, kommer det under tre så snur vi. Her er det ganske mye svell, så det skal ikke mye til før vi havner på bunnen. Det kan være katastrofalt. 2,8 meter - vi snur. 3,2 - det var jo bedre. Fire, vi er innenfor. Puh....

Et par nautiske oppover elven ligger en liten, meget pen og rimelig marina. Her er ikke så mange båter noe som sikkert kan tilskrives innseilingen. Over byen troner en gammel festning bygget av Spanjolene langt tilbake. Gjennom byen renner Rio Tovara rett inn i jungelen. Noen hadde sagt at en elvetur med lokal "panga" var å anbefale. De hadde rett, men bading er ikke å anbefale. Her er det et yrende dyreliv, noe er av den mer avskrekkende sorten. Rundt en sving i elven ligger en diger krokodille, ca, fire meter lang. Den er tilsynelatende avslappet, inntil den i et voldsomt rykk er ut i elven. Selv vår drevne panga skipper trekker seg litt tilbake, men krokodillen dykket ikke opp igjen. Den deler elven med boa slanger og ferskvannsskilpadder. På bredden ferdes fortsatt et betydelig antall jaguarer og andre mindre dyr. Det er enormt med fugler. Og igjen, krokodillene var over alt. Vi så langt flere her enn vi noensinne gjorde i Australia.

jfm 03.04.11

til toppen

El Salvador 22.04.11

I Stillehavet har vi stadig møtt amerikanere som synes mindre imponert over sydhavsøyene. En sydhavsøy er ok, men Mexico er fantastisk. Slike uttalelser har farget våre forventninger, men hoder utsagnet mål?

Det kommer muligens an på hva man ser etter. Mexico har en fantastisk befolkning. Smilende og hjelpsomme og antagelig ganske så ærlige. Prisene er lave. Bussjåførene kjører rundt med pengen på et brett. Om noen ville prøve seg ser det ut som selvbetjening. De fleste låser ikke båtene. Det er selvfølgelig vanskelig å overse "the drug wars" som jo er ganske så blodige. På den andre siden angår de ikke turistene. De få som har blitt berørt har uforvarende havnet i kryssild. Det er selvfølgelig litt vanskelig å overse at det er bevæpnete soldater og politi over alt, men selv følte vi oss aldri truet. I sum er Mexico smilets land, og ett med spennende historie, minnesmerker og arkeologi. For en amerikaner er det også meget lett å reise hjem en tur. Det er lett å forstå at amerikanere trives her.

Men et av verdens beste land for seilere er det allikevel ikke. Til det er vindforholdene alt for ustabile, enn si fraværende. Fra vi kom til den sørlige kysten av Alaska og til og med Mexico har det dessverre vært mye motring. Det hender selvsagt at det kommer "vær", men da av et slag som kan skremme båter fra å seile. Selv om vi nå er langt mot sør (15 grader nord) er det ingen passatvind. Dvs enkelte steder er det et brudd i Sierre Madre, fjellkjeden som går gjennom mellomamerika. Ved enkelte vindretninger slår passaten fra karibia gjennom disse passene som gjennom en vindtunnel. Dersom det blåser 30 knop fra nord i den meksikanske gulf blåser det raskt 60 knop i Gulf of Tuantepec. Det blir litt i overkant selv om man har ventet noen dager eller uker på seilvind. Denne kysten har også ganske kraftig strøm og tidevann, så sjøen blir ganske så spesiell når man plutselig får en kraftig vind fra den "gale retningen". Nei, vestkysten av det nordamerikanske kontinent er ikke ideell for seiling, selv om det er interessant og reise her.

Det er en ting til som gjør seilingen særlig interessant. Det maritime dyrelivet har vært ganske oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende selv i lys av at vi allerede er totalt bortskjemt. Det begynte med blåhval, et dyr jeg lenge har ansett som nesten utdødd. Det var en stor opplevelse. Så kom enorme flokker med delfiner blandet med sjøløver som jaktet sammen. Vi snakker om hundrevis av dyr. Derpå gråhval og knølhval i store mengder. At det også er store mengder tunfisk og andre pelagiske fiskearter er mindre opplagt fra overflaten. Skilpaddene er der imidlertid i stort antall, uten at jeg sikkert kan si hvilke typer. De går der i overflaten og gresser blant annet på små maneter. Jeg oppdaget selv at manetene kan brenne en smule, men det plager åpenbart ikke havskilpaddene. Et par ganger har vi kollidert med disse fortidsdyrene uten at det har ført til nevnverdig skade på hverken Necessity eller padde.

Allikevel, et seilparadis er Mexico ikke, i alle fall ikke Stillehavskysten.

Fra San Blas satt vi kurs for Puerto Vallarta for å møte Mike Perry, en kanadisk-britisk seiler som tidligere hadde seilt med meg i Britisk Columbia. Det brakte oss inn i Bahia Banderas. Hvis det finnes et sted med stabile vindforhold så er det her. Vindene er lokale, men de virker uansett. Vi hadde en fin seilas inn til området rundt Puerto Vallarta. Etter et par stopp endte vi opp i Nuevo Vallarta, Paradise Bay Marina - eller den grønne sonen som enkelte amerikanere kalte det. Hvis du er i den grønne sonen behøver du ikke bekymre deg om alt meksikansk. Her er det amerikanske forretninger, banker og dollar er ok. Alt er ganske luksuriøst, og antall meksikanske selgere holdes på et lavt og behagelig nivå. For ikke å gjøre det alt for kjedelig har de blant annet et par bangalske tigre i en liten dyrehave. NB, dette er ikke mishandlete dyr. De er faktisk ”reddet” fra privat eierskap. Disse pusekattene blir jo svært store. Etter hvert blir de omplassert i velrenomerte dyrehaver. Det var noen vakre eksemplarer som passeren hver dag gikk inn til for en liten kos.

Antagelig står det dårligere til med mange av gateselgerene. Dersom du drar inn til Puerto Vallarta øker antallet dramatisk, men det gjør de positive opplevelsene også. Som i så mange meksikanske byer har også Puerto Vallarta en flott strandpromenade (malakon) med masse kunst og lokale kunstnere. Det er så absolutt et sted å trives. Det er imidlertid litt absurd med alle selgerne. Du skulle tro at om du sitter på en restaurant og spiser lunsj så var du spart for selgere som ønsker å selge deg varm mat? Feil! Det er helt standard. Du sitter der og spiser en "red snapper". "Skal det være litt Nachos? Reker?" Det er neste utrolig at selgerne holder ut, for salget er selvsagt tregt. Man synes til slutt synd på dem. De har imidlertid en egen evne til å selg ting man definitivt ikke trenger eller ønsker. Nå kommer det imidlertid mange cruise skip til Puerto Vallarta, så kanskje de har noen gode dager.

Mike kom - og Mike reiste igjen ikke så lenge etter. Han var ikke helt i form noe som gjorde at varmen og maten nok ikke passet helt. Det er ikke alltid greit med den tredje verden om man ikke er helt frisk. Uansett så klaffet det ikke. Jeg beklaget det, for vi hadde tidligere en flott seiltur i Britisk Columbia. Antagelig tok han den riktige beslutningen. Han rakk imidlertid en tur til Yelapa som ligger inne i Bahia Banderas. Det er en autonom indiansk landsby. De styrer seg selv etter dekret fra en spansk konge for veldig lenge siden. Intet meksikansk politi. Tilbudet om mer enn øl var desto mer utbredd, uten at vi følte oss særlig fristet eller presset. Som Ken sa til en av ”pusherne”. Dersom jeg tok pot med på Necessity ville nok oppholdet bli kort. Så sant, så sant.

Før vi kom så langt var vi imidlertid kommet til Zihuatanejo via Manzanillo. Manzanillo er en industriby, så vi lå rett over bukta utenfor Hadas resort. Hadas resort er kjent fra filmen "10", og har fortsatt høy standard. Vi bodde imidlertid ikke der, og marinaen ved siden av er i ferd med å gå i oppløsning - bokstavelig talt. Bukta reklamerer med "krystallklart vann". Sikten var på minst 20cm. Altså ingen høydare. Zihuatanejo var mer interessant. Dette er en stor bukt med mye svell. Som ankringssted er det slette greier. Å komme i land med jolla er en kunst i timing og teknikk. Gevinsten er at du er tørr når du kommer i land. Man oppnår ikke alltid gevinst. Her lå ganske mange båter, så det er mer enn nok underholdning på stranden. Forholdene var kort fortalt nokså enkle, selv om den lille byen var hyggelig nok. Hyggelig, men mer turisme enn ekte Mexico. Mike hadde fått nok.

Ken og jeg satt kurs sydover relativt raskt, mot Huatulco. Derved hoppet vi over det mest turistiske stedet av dem alle, Acupulco. Ingen seilere som vi har møtt påstår at vi tapte noe på det. Huatulco er kanskje ikke så mye bedre hvis målet er å unngå turistene, men Huatulco har Marina Chahue. Her kan båten ligge trygt mens man tar turer innlands. For oss betød det en ni timer busstur til Oaxaca (oahaca). Oaxaca er hovedstad samt kulturelt og religiøst senter i delstaten med samme navn. Det er en meget interessant by på Oslos størrelse. Katedraltettheten er større enn noe sted jeg har vært, og utsmykningen er av gull. Den eldste ble bygget på 1500 tallet, så her var "conquistadorene" aktive. Den eldste kirken her konkurrerer faktisk med Santiago do Compostella i Spania hva utsmykning angår.

Oaxaca har også en berømt plaza, Zocala, med et yrende liv om kveldene. Flere av de opprinnelige indianerstammene er sterkt representert, spesielt Zapotec og Mixtec. Det er ofte fargerikt og av og til trist. Mye av gatesalget synes å være mer desperasjon enn salg av varer av noen verdi. Oaxaca har imidlertid også skoler og et tungt artistisk innslag basert på gammel brukskunst. Mye er vakkert og flott, noe er ganske avantgarde. På den fronten har Mexico imponert, og Oaxaca er et kraftsenter. Det er også nærmeste nabo til et av de eldste sentrene i Mexico, den gamle byen til Zapotecene på Monte Alban. Dette er et svært anlegg med pyramider og observatorier oppe i fjellene, dvs. på mer enn 2000 meter (Oaxaca ligger på 1550). Anlegget ble startet ca. 800 BC, og Zapotecen holdt ut i ca. 1000 år før byen/anlegget gradvis ble fraflyttet. Om det var Mixtecen som fordrev dem eller om det var en annen årsak vet man ikke. Man vet ikke så mye annet enn at dette var et rikt samfunn med stor astronomisk/astrologisk innsikt. Observatoriet avslører stor kunnskap om himmellegemenes bevegelser, og det er funnet store mengder gull så sent som i det 20. århundre. Anlegget er som sagt svært, og mest sannsynlig er de sentrale delene å anse som en arena for store begivenheter og religiøse ritualer. Her er også en av de tradisjonelle ballarenaene som muligens var felles for alle de Mexicanske stammene (Aztec innbefattet). Guiden hevdet fortsatt at vinnerne av de viktigste turneringene endte opp med å bli ofret, og at denne tradisjonen er den viktigste årsaken til at Mexico aldri vinner World Cup i fotball. Det siste er jo sant, men det første kan være en myte.

Turen til Oaxac foregikk om natten, men om noen tror vi reiste sammen med lokale bønder, griser og fjærkre tar de feil. Dette var en moderne buss med AC, så vi sov det meste av veien. Veien var imidlertid elendig, så uten vår erfaring fra dårlig vær til sjøs hadde det neppe blitt mye søvn. Turen tilbake holdt samme standard, men foregikk om dagen. Dermed fikk vi jo med oss litt av landskapet. Konklusjonen fra denne og andre deler av Mexico er en gryende respekt for "conquistadorene". Landskapet er tørt, bratt og tornete i disse delene av landet. Conquistadorene kunne utvilsomt organisere felttog selv om de ikke var så vel bevandret i folkeretten. Mexico er et svært land som ble besatt meget raskt teknologien tatt i betraktning.

Etter Huatulco og Oaxaca var vi foreløpig ferdig med Mexico. Vi satt kurs for El Salvador. Dit var det 500 nautiske mil, så den tar vi neste gang.

jfm 23.04.11

ps Klikk på bildene for forstørrelser ds

til toppen

Huatulco til El Salvador

Vi var ikke helt ferdige med Huatulco. Før vi kunne dra måtte vi ha en runde med byråkratiet for å sjekke ut. Jeg er kritisk til noe av byråkratiet hjemme. De har forlengst gått fra å betjene til å herse. De er allikevel amatører. Meksikansk byråkrati på sitt verste har utviklet behandlingen til et maraton i kundeplaging og likegyldighet. Først er det noen timer på diverse kontorer inne i byen. Det er tropisk varmt. Betjeningen har ”air conditioning”, men kundene holdes utenfor – bokstavelig talt. Det er svett og det er irriterende, men vi venter ikke annet. Alle papirene våre er i orden, men det synes ikke å spille noen rolle. De er uansett ikke fornøyd om det ikke har tatt tre timer. Tollvesenet har besiktiget båten. Endelig, vi er ferdige og kan dra - eller? Nei, immigrasjon vil også ombord. De kommer klokken 1800 - om fire timer. Det begynner å bli sent å dra, men ok. Kl. 1800 kommer det faktisk noen, men de begynner i en annen båt. Den de hadde behandlet sist på kontoret. Der er et papir muligens ikke korrekt. Hele bunten drar til byen igjen. Ingen bryr seg om å slippe avgårde de som faktisk har alt i orden. Klokken går. Kl. 2030 dukker de opp igjen med en ganske utfordrende mine. Det mangler noen kopier. Hva???? Alle kopiene ble jo jo tatt på deres eget kontor og det er de som har dem! Vi betalte, de sørget for kopiene. Hvis det mangler noe så er det de som har glemt eller mistet dem. Det norske i meg bobler en smule. Mistanken er der om at de er ute etter bestikkelser. Det ville ikke være første gang. To meksikanske gutter i en annen båt er der også og skjønner at dette ikke er så bra. De starter en slags forhandlinger. Antagelig kommer de fra en familie med litt innflytelse. Det blir et kompromiss for å redde ansikt. Vi fotograferer dokumentene og gir dem en utskrift. Vi kan dra. Nå er klokken 2100 og det er mørkt. Vi kommer oss da ut av havna og er på vei mot El Salvador fire døgn unna. Fire døgn langs kysten av Mexico og så Guatemala. Guatemala hopper vi over. Havnene der er få og svært industrielle, og innsjekkingen koster en god del. Ingen ting for oss.

Det er en vakker natt med fullmåne. Det er lite vind, men vi kan seile noen timer. Etter oss har vi de meksikanske guttene i Karpesa. Det er ikke så mange meksikanske langtursbåter, men Karpesa er en veldig hyggelig en. Pedro og Armando er stadig på radioen for å høre hvordan det går. Vi har kurs for Golfo de Tuantepec, et litt beryktet område. Her er det bare en flat slette mellom oss og den meksikanske golf. I nord og syd reiser Sierra Madre seg. Mellom disse to fjellkjedene er det en veritabel vindtunnel. Med 25 knop vind fra nordøst i Meksikogolfen blåser det storm i Tuantepec. Riktignok fralandsvind, men sjøene blir utrolig krappe når de blander seg med dønninger fra Stillehavet. Det var ventet en Tuantepec natten etter, så vi måtte komme oss forbi bukta.

Det blåser alltid mer enn gribfilene viser -en god del mer

Det greide vi greit, men så havnet vi midt i et av de kraftigste tordenvær jeg har opplevd. Det gir alltid en følelse av maktesløshet. Det som skjer det skjer. Et lyn slår i havet. Lyn og torden på samme tid. Den var ikke langt unna. VHF'en er død. Noe av vår elektronikk er trygt plassert i ovnen, men VHF'en stod på. Etter en stund lar den seg imidlertid slå på igjen, og synes ikke å ha varig mén. Nærmere kom det ikke. Vi kjenner andre båter som har fått ødelagt alt sitt utstyr, så jeg er lettet.

Kystseilasen er langsom. Av og til gjør mye sjø og nesten ingen vind at vi heller slår på motoren. Det er grenser for hva seilene tåler.
Vi kommer akkurat for sent for innseiling til Bahia Barillas. Dette er en innseiling som går over en sandtunge. Stedet er populært blant surfere, men ikke bland seilere. Den turen tas ikke uten en lokal følgebåt. Vi har fått"way points" fra en seilguide, men de fører rett over en grunne. Sanden er på stadig vandring. Vi går uansett ikke inn uten følgebåt. Men nå blir det mørkt, så følgebåten kan ikke komme før om morgenen. Vi ankrer på åpne havet fire nautiske fra land. Det er ganske grunnt her. Vi beholder litt storseil oppe som stabilisator, og får faktisk sovet mye av natten. "Pangaen" dukker opp på morgensiden, og vi drar inn gjennom brenningen. Det er ikke så farlig når man vet hvor man må gå. Deretter bærer det gjennom lange kanaler og inn i jungelen. Det er et svært delta med mangrover her uten at det egentlig er noen elv. Barillas marina ligger midt i jungelen og er en av de mest uvanlige marinaen jeg har besøkt. Det hele er imidlertid velorganisert. Innsjekking med toll, immigrasjon og politi går på 30 minutter fra vi ankom bøya. De lover at utsjekking skal gå like raskt (det gjorde den nesten). El Salvador har tatt mål av seg til å være effektivt.

En raritet: Meksikanere og amerikanere må ha visum, men ikke nordmenn. Det er visstnok en spesiell avtale mellom Norge og El Salvador. Det er noe alle synes klar over her. Dessuten gremmes de over at Norge en gang skal ha slått dem noe voldsomt i fotball. Det er mer enn jeg kan huske, men det var antagelig i forrige Drillo periode. Forball er alvor. El Salvador har en gang ligget i krig med Honduras pga en fotballkamp. Den varte riktignok bare i fem dager, men mange mennesker ble drept.

Marinaen er som sagt litt underlig der den ligger inne i jungelen. Her er imidlertid alt vi trenger med svømmebasseng, butikk og restaurant. Betjeningen er svært smilende og hyggelige. Prisene er meeeget lave. En tur i jungelen bringer oss i nærkontakt med ”spider monkeys” og små kolonier av landarbeidere. Landarbeiderne er ansatt på plantasjen til de som eier alt land rundt marinaen. Stort sett dyrkes det sukker, men også litt kakao. Vi snakker litt med sønnen til eieren, en ganske progressiv ung mann. Dette er sikkert en av de bedre plantasjene, men forholdene fortoner seg allikevel som ganske arkaiske. Marinaen arrangerer buss til nærmeste landsby noe som medfører 20 minutter kjøring på dårlige grusveier inne på eiendommen før man kommer til hovedveien.

El Salvador har hatt sine problemer. Landet har lenge vært preget nettopp av store landeiere og fattige landarbeidere. I lengden er det en oppskrift på trøbbel. Det var defakto borgerkrig fra 1980 til 1992 med 75000 mennesker drept. Opprørerne sitter i dag med makten, men synes ikke særlig opprørske. Kanskje går det langsomt fremover, men stedet er fortsatt preget av mye politi, mye soldater og mye våpen. Dessuten har det vært flere naturkatastrofer fra orkanen Mitch til store jordskjelv.
Vi tok et par bussturer arrangert av marinaen. Besetningene fra fire båter i en buss krevde to politifolk (politiet har tilleggsjobber). Hver av politifolkene hadde en pistol og en maskinpistol. Jeg er usikker på om det gjør oss trygge eller uttrygge. Turene inn i landet var imidlertid meget interessante.

Vi fikk med oss påskeparaden i San Salvador, hovedstaden. Det var en ganske underlig forestilling. En blanding av marked og religiøs parade. Mange El Salvadoranere er utvilsom svært religiøse, men feiringen virket vel mest som en slags 17.mai. Mest imponerende var måten gatene ble pyntet med salt. Store sekker med farget salt ble lagt utover gatene i intrikate mønstre og figurer. Det ble til store ”malerier” med religiøse motiver. Det var mye arbeid for noe som kun varer den ene dagen.

Vi var også nede i krypten under hovedkirken. Her ligger kardinal Ramos begravd. Ham kan jeg huske fra 80 tallet (ref. borgerkrigen). Kardinalen talte de fattiges sak under opprøret. Noen støtte fra Rom fikk han ikke. Romerkirken liker ikke opprør mot autoritet. En milits tok livet av Romero i kirken. Faktisk døde han på alteret. Det blir myter av slikt. Romerkirken gikk i seg selv og han er så vidt jeg husker nå kanonisert.

Vi ble en uke inne i jungelen i Barillas, men så var vi klar for å dra videre. Opprinnelig hadde vi planlagt å besøke en svær bukt, Golfo Fonseca, som grenser til El Salvador, Honduras og Nicaragua. Der har det imidlertid vært en del problemer i det siste med blant annet ran av båter. Vi satt kursen direkte for Puesta del Sol i Nicaragua. Det er også et interessant sted, men mer om det senere.

jfm 29.04.11

til toppen

Neste reisebrev